Kor skal vi reis? Reisebrev fra Junaiten

I februar - mars reiste FoU-leder i Energi i Nord Karen Martinsen til USA for å delta på International Visitors Leadership Program (IVLP) med tema «Energy as an Economic Driver».

Først litt fakta

IVLP er et utvekslingsprogram der U.S. State Departments Bureau of Educational and Cultural Affairs inviterer mennesker fra hele verden til USA for å lære om kultur, politikk og næringsliv.

Temaet for denne turen var «Energy as an Economic Driver», og i løpet av ett par uker besøkte vi Washington D.C., Baltimore i Maryland, Dallas i Texas og Miami i Florida.

Vi fikk et innblikk i både det føderale, statlige og lokale styringsnivået, samt en hel haug med bedriftsbesøk, organisasjonsmøter og noen universitetsforedrag.

Sammen med meg var ni andre europeere, de fleste fra Øst-Europa og Balkan, men også en skotte, en tysker og en latvier. Det arrangeres mange slike reiser i løpet av et år, og jeg tror de sa noe sånt som at totalt 300.000 mennesker har deltatt på programmet siden oppstarten i 1940!

Washington D.C.

Mitt aller første oppdrag etter ankomst, var å finne tak i en adapter så jeg kunne lade telefonen. Det var på kveldtids, men heldigvis var det en CVS (en slags apoteklignende butikkjede med litt ekstra utvalg) rett borti gata fra hotellet. Sammen med Valerii fra Kyiv satte vi kursen mot apoteket.

Før første sving møtte vi på femten soldater fra Nasjonalgarden -  på jobb for å holde Amerikas gater trygge. Alle i kampuniform og med både ett- og tohåndsvåpen. Det virket som de hadde pause i vakta, for de skulle også til CVS, så mens noen holdt væpnet vakt ved inngangen - var andre travelt opptatt med potetgullposer og sjokkis. Min nye venn fra Ukraina bemerket tørt at han følte seg hjemme allerede.

Heldigvis var det færre våpen på høylys dag i de andre byene vi besøkte, og en mye lavere frekvens av nasjonalgarde per sivilt menneske i gatene (og ingen ICE). Foruten dette var D.C. en flott by, med mye spennende arkitektur og et mylder av interessante museer.

The Smithsonian Institution, med en lang historie jeg ikke skal gjenta her, eier og drifter de fleste museene og galleriene langs The National Mall, og de har alle gratis inngang. I dette området finner man også de fleste minnesmerkene til ulike presidenter og andre historiske skikkelser, samt monumenter av forskjellig slag. Nok å ta seg til, med andre ord, hvis man skulle finne tid til det.

Washington D.C. er kanskje den mest liberale byen i USA: de siste 20 år har 90 % eller mer stemt demokratisk ved presidentvalg (de har ikke representasjon i Kongressen, men det er en annen historie).
Det er en ung og høyt utdannet befolkning, og byen bruker mest per capita på offentlig helsetilbud, byutvikling, boliger, utdanning osv.

Sarah, som jobber i Brussel, men er fra Berlin, sa at dette nesten kunne vært en hvilken som helst sentraleuropeisk storby – i alle fall det nærmeste man kommer over dammen. Med det i mente, eller kanskje uansett hva man har i mente, var det helt utrolig å møte The Heritage Foundation og The National Energy Dominance Council i denne liberale høyborgen av en amerikansk by.

Paradokser og vikarierende argumentasjon

Du har kanskje hørt om Project 2025?
En omfattende plan for å flytte makt fra Kongressen og domstolene til presidenten, og omforme statsapparatet i en radikalt høyreorientert retning – eller noe i den duren. Det er tenketanken The Heritage Foundation som står bak planen, og vi møtte representanter fra "Energy and Environmental Policy".

Det er fort å hoppe på fordomshestene når det eneste man vet om en organisasjon er det som er nevnt over. Samtidig er det noe befriende med å møte folk i øyehøyde, og innse at ingen bare er ditt eller bare datt. Likevel ble det raskt klart at vi lever i nokså ulike hverdager, og tolker virkeligheten ganske forskjellig.

Innledningsvis hørte vi at verken de eller «the current administration» anerkjenner menneskeskapte klimaendringer. I tillegg mener de at konseptet fornybar energi er en «fraud». Vi hørte om det frie markedet, om tradisjonelle kristne verdier, om Gud sjøl og om «God Smith»; sistnevnte et særdeles passende freudiansk drypp fra vertskapet, fordi et lands regjering har ingenting med å insentivere, legitimere eller legge føringer for forbruker, produsent eller markedet i sin helhet. Det fulgte en lang tenkepause da jeg forsiktig ymtet frempå at «the current administration» sitt tollregime kunne argumenteres for å gjøre alle tre.

Ja vel, men det gjaldt ikke akkurat nå, fordi Kina har overtaket i for mange globale verdikjeder, spesielt batterier og kritiske mineraler.
Nettopp derfor har Trump-administrasjonen opprettet The National Energy Dominance Council: for å sikre at USA er energidominant.

Hvordan bli energidominant uten å ta hensyn til verdikjeder eid av Kina?
Fracking av olje og gass, selvfølgelig – eller få tak i det på den måten som føles best i øyeblikket: kidnapp Maduro, angrip Iran, og drill baby drill!

Her må jeg selvfølgelig ta et forbehold om at dette er satt litt på spissen, men ikke mye. Det var tankevekkende og vanvittig. Samtidig var det flere ting jeg ikke fikk til å gi mening.

Det ble snakket om et kappløp om kritiske og sjeldne mineraler.
Ja, de brukes i datachiper og teknologi som hele verden er avhengig av, men de er også en særdeles viktig brikke i fornybar kraftproduksjon.

Og det bryr de seg jo ikke om i statene?
I tillegg snakkes det om diversifisering av verdikjeder og om å handle med sine venner, men hvorfor skal Europa spille på MAGA-hesten når den ikke klarer å hoppe over sine egne tollhindre?
Jeg bare spør. For ikke å snakke om kansellerte havvindlisenser, tapte investeringer osv. Ei suppe!

Da var det heldigvis godt å dra på dagstur til «Charm City»:
Baltimore og Constellation Energy – der hadde de nemlig kildesortering i kantina og spanderte vegansk lunsj.

Baltimore, Dallas og Miami

I Baltimore fikk vi også besøke Fort McHenry i Chesapeake Bay. Det var her amerikanerne vant over den britiske kolonimakten, og diktet som var utgangspunktet for nasjonalsangen The Star-Spangled Banner ble skrevet i 1776. Dette var del av såkalte Freedom 250-aktiviteter, markeringer av at det er 250 år siden Uavhengighetserklæringen ble ført i pennen.

Herfra fløy vi til Dallas, Texas, og kunne endelig finne fram shorts, boots og cowboyhatt. Den ene av våre to liaisoner, Frank, fortalte at Dallas er den mest bilsentrerte byen i hele USA, og det var nesten ikke mulig å gå noen steder. Det var motorveier og firefelts overalt! Ikke ei eneste elv, men ørten broer i mange etasjer for å få plass til alle.

På tur fra hotellet til butikken ble jeg stoppet av ei dame som rullet ned vinduet og fortvilt spurte: «Honey, where are you going? Get in the car!» Det var Sheila, som faktisk hadde bodd i Stavanger da mannen hennes på 70-tallet jobbet i oljebransjen. Hun fortalte at man ikke driver og rusler rundt her, så hun kjørte meg de 500 meterne det var til butikken.

Texas forsynes av mye fornybar energi. Det er per i dag installert over 55 000 MW vind og sol. Da vi besøkte Oncor, det største nettselskapet i The Lone Star State, fortalte de om den samme kapasiteten – over 55 000 MW fornybart i deres område. Selskapet leverer strøm til mer enn 13 millioner kunder.

Deres største utfordring er å bygge nok nett, og å levere på kontrakter der kundene krever 100 % fornybar energi. Etterspørselen er astronomisk (273 GW i «large load requests»), og den største driveren er datasenterindustrien. Oncor planlegger å investere 36 milliarder dollar i transmisjon og distribusjon over en femårsperiode, og er i gang med 765 kV-linjer for å møte etterspørselen.

I tillegg er det store mengder LNG i staten og mye fracking. Metoden øker den seismiske aktiviteten i områdene rundt, og fører til økt forekomst av jordskjelv, blant annet.

Det er omstridt, men sørger for enorme inntekter til landeiere og produsenter. Bruk av eget land er ikke noe man legger seg borti her – ei heller retten til å drille. Utfordrende å regulere, om man skulle ønske det. Det er faktisk også vanlig å ha ulike landeiere på ulike dybder nedover i jorda.

Som Freedom 250-aktivitet i denne staten dro vi på barbecue og rodeo i Fort Worth, med countrymusikk, felles bønnestund og hissige okser.

Fra tørre Texas gikk ferden videre til fuktigere luft i The Sunshine State – Florida og Miami.
Til Florida Atlantic University og dets avdelinger for Intelligent Energy Technologies og Connected Autonomy and Artificial Intelligence.

Det var interessant å høre om minkende grad av finansiering til disse sentrene, som tidligere hadde hatt stor oppslutning, ettersom de har vært langt fremme på teknologiutvikling. Nå råder stor usikkerhet og manglende finansiering, mye på grunn av politikken som føres på føderalt nivå.

Noe som derimot ikke mangler finansiering, er basketlaget Miami Heat, hvor det bokstavelig talt regnet gaver fra taket da Brooklyn Nets (og vi) var på besøk i Kaseya Center.
Mangfoldet i Miami var representert med cubansk musikk, rap, cheerleadere, andre dansere og et korps. I det hele tatt var Miami en utrolig levende og pulserende by, med mange særegne nabolag. Spesielt Little Havana og Art District var veldig kult!

Det var altså to uker pakket med innhold, og som et siste farvel ble vi stående på rullebanen i et par timer og vente da Air Force One og Two meldte sin ankomst. Det var visst snakk om et hastemøte i Mar-a-Lago om situasjonen i Midtøsten.

Da tenkte jeg at det skulle bli godt å komme hjem.

Den amerikanske føderalismens utgangspunkt – og hva vi kan lære

Noe av det første som skjedde da vi kom til USA, var at vi fikk et foredrag om grunnlaget og utviklingen av den amerikanske føderalismen.

Hva var ideen, for 250 år siden?
Life, liberty and the pursuit of happiness. Den føderale unionen skulle sikre statene, og statene skulle legge til rette for disse tre for alle sine innbyggere, gjennom et fritt marked og en sterk eiendomsrett.

I dag er det nesten 350 millioner innbyggere, fordelt på 50 stater, alle ulike i lov og politikk.
Jeg har undret mye over distansen mellom det føderale nivået og resten, og kanskje er dette noe av svaret – det er så svært at avstanden blir veldig stor, og folk mister agens, eller føler at de ikke har noen.

Det er et paradoks at det føderale nivået, som skulle sørge for sikkerhet og handel for statene, bruker sin innflytelse og makt på krig, elendighet og konflikt ute i verden.

Lyspunktet er derfor å huske på at jeg og du og vi, her vi lever i verden, har utrolig mange muligheter til å bruke vår agens og engasjere oss i våre samfunn og vår framtid.

Vi gjør det hver dag i dette partnerskapet, og for å sitere legenden Esther Utsi fra Tana: Vi gjør det fordi vi har troa på at det går.

Vi har selvfølgelig våre utfordringer, som alle andre, men vi har ei framtid som venter der fremme – og hvordan den ser ut er i stor grad opp til oss.

Hvis du har spørsmål eller ønsker mer informasjon om alle organisasjoner og mennesker jeg møtte på denne reisen, send meg gjerne en e-post.

Hilsen fra Karen